Bærum EQ-terapi
Victoria Scheel Haarstad

Jeg har vokst opp i en ganske normal og velfungerende familie med en mamma som var førskolelærer og en pappa som jobbet på kontor.  Så hva gikk egentlig galt?

 

Vi flyttet flere ganger noe som resulterte i både barnehagebytter og flere skolebytter og jeg rakk ikke å slå rot og bli trygg noe sted. Denne nomadetilværelsen fortsatte også flere år i arbeidslivet da det ble mange vikariater og kortere ansettelseforhold i et vanskelig arbeidsmarked, før jeg endelig slo rot i barnehage, først som assistent og etterhvert som barnehagelærer.

 

Jeg har følt store deler av min yrkeskarriere at jeg måtte bevise at jeg var god nok. Jeg var livredd for å gjøre feil og slet med prestasjonsangst og slett med et høyt stressnivå.

​

Mange år senere, smalt det hardt. Jeg jobbet som pedagogisk leder i en barnehage og fikk nakkeprolaps, ble langtidssykmeldt og endte etterhvert på arbeidsavklaringspenger (AAP). Da jeg etter nesten et år prøvde meg tilbake i barnehagen måtte jeg etter hvert innse at det ikke fungerte. Heldigvis var jeg i gang med 1- årig EQ-kompetansekurs da nakkeprolapsen kom, samt begynte å gå til en EQ-terapaut da jeg ble sykmeldt. Så da jeg skjønte at jeg måtte finne meg et annet yrke kjente jeg at det var EQ-terapeut jeg ville bli, jeg ville hjelpe andre som hadde det vanskelig til å få det bedre med seg selv.

 

Frem til jeg startet på EQ-terapiutdannelsen, som er en prosessbasert utdannelse, har jeg alltid trodd at det var all flyttingen i barne- og ungdomsårene som var den viktigste årsaken til at jeg utviklet prestasjonsangst. Men gjennom EQ-terapien så jeg at grunnlaget for dette faktisk lå ennå lenger tilbake i min barndom. (Dette er en fascinerende del av EQ-terapien, at vi stadig avdekker sammenhenger og forstår mer og mer av oss selv og hvordan vi har blitt formet som mennesker. Og at vi gjennom terapiene kan bearbeide vår historie).

​

Det har vært flere mindre og noen større episoder fra tidlig barndom som har satt seg i kroppen og hatt stor betydning for hvordan jeg har sett på meg selv, både i forhold til selvfølelse og selvtillit, og de har dukket opp en etter en i terapiene jeg har fått. Men det har vært spesielt et traume som har satt dype spor, og som jeg har trengt flere terapier på...

​

Pappaen min røkte dessverre rullings... og lille og nysgjerrig meg på 1 år og 9 måneder fant tobakken og ville smake, (pappa puttet jo dette i munnen, ...).

Mamma og pappa visste ikke hvor mye jeg hadde fått i meg, og var naturlig nok redde for tobakksforgiftning, og kontaktet legevakten. Det endte derfor med at jeg ble brutalt pumpet på sykehuset. 

​

På 60-tallet hadde man en merkelig forestilling om at barn ikke kjente like mye smerte og ubehag som voksne, så jeg fikk hverken beroligende eller lokalbedøvelse. Mamma fikk beskjed om å gå ut av rommet fordi det ville bli brutalt for henne å se på. For henne? Hva med meg???

​

Mamma nektet å gå ut, hun ville være der for meg, men det føltes jo ikke sånn for lille meg , for hun sto jo bare å så på, hvorfor beskyttet hun meg ikke fra disse overgriperne? Jeg ble tatt på fanget av en sykepleier som holdt begge armene mine hardt fast, mens munnen ble tvunget opp. Den andre hvitkledde puttet inn en slags kloss så jeg ikke kunne lukke igjen munnen og så dyttet hun det jeg syntes så ut som en rosa hageslange inn i munnen min, ned i spiserøret og helt ned i magesekken mens jeg hadde forferdelige brekningsfornemmelser og var livredd. Disse minnene har brent seg fast i kroppen min, jeg kan fortsatt se for meg den rosa fargen på slangen. For en liten jente var dette et svært brutalt overgrep.

​

Gjennom EQ-terapien har jeg skjønt at det er en sammenheng mellom dette sterke traume og det faktum at jeg bestanding har vært så redd for å gjøre feil. Det at jeg byttet barnehage, skoler, og arbeidssted forsterket prestasjonsangsten ytterligere. Kroppen min har hele livet mitt husket og "visst" at om jeg gjør noe galt kan det få voldsomme og smertefulle konsekvenser. 

​

Gjennom EQ-terapien har jeg gradvis bearbeidet dette vonde traume. Jeg er ikke lenger så redd for å gjøre feil, og jeg vet nå at det ikke er farlig. Kroppen går ikke lenger automatisk i angstmodus om noe blir veldig utfordrende. Og jeg klarer å roe lille meg om hun likevel skulle bli litt urolig.

​

For meg har møte med EQ-terapien vært en stor og viktig personlig utviklingsreise, gjennom å bearbeide mine egne vonde erfaringer, fra både tidlig barndom og senere i livet, har jeg fått mer plass til å leve i nuet, og mer indre ro og glede i hverdagen. Endelig er det godt å være meg. Jeg er stadig på min personlige utviklingsreise, den tenker jeg varer livet ut, men nå har jeg egenkjærligheten og gode verktøy til å hjelpe meg selv når livet byr på nye prøvelser.

​

Jeg er stolt og glad for min egen personlige reise og at jeg i dag jobber som EQ-terapeut, og nå vil jeg veldig gjerne hjelpe deg i din prosess.

​

​

Du er velkommen til å ta kontakt for en uforpliktende prat, kanskje er EQ-terapi også din vei til å få det bedre med deg selv?

​

Hjertevarm hilsen fra Victoria